Den Hellige Ånd

Gud arbeider på jorden. Gud virker i livet. Gjør vi oss til gjenstand for Guds skaping av oss vil vi oppdage at Gud lar mennesker, samfunn, og verden forme fra dag til dag ved Guds Ånd. Skapingen er ikke slik at vi gjøres umyndige, som satt under et verge, men skapingen er slik at vi dag for dag, år for år, vokser og utvikler tro, håp og kjærlighet som selvstendige sjeler. Det vil vi gjøre i kraft av Den Hellige Ånd.

Gud virker ikke som en mor, som vil unnskylde sitt avkom og selv bli forklart ved det. Gud gjør oss uavhengige av alle politiske verdisyn. Men Gud vil ha Gud unnskyldt, ved mannen som lar Ånden gjelde og ved kvinnen som for Ånden er gyldig. Ånden, Den Hellige Ånd, er den ånd hvorved Faderen og Sønnen er forent. I kraft av Faderen å være kaller Gud oss og lar Gud oss utvikle oss. Og målet for kallet er Sønnen. Sønnen er meningen med livet. Den Hellige Ånd er ånden vi er i når vi som av Faderen kalt sikter mot Sønnen. Som mann og kvinne vil vi imidlertid ha et ulikt forhold til Sønnen.

Mannen vil anta Gud som makt der kvinnen vil anta Gud som myndighet. Mannen vil gjøre Gud gjeldende der kvinnen vil være gyldig som av Gud. Mannen vil ta stilling som av Gud der kvinnen vil være i en stand av Gud. Mannen er selv sønn, og som av Gud vil han typisk være sønn slik Herren Kristus som den fremste er. Mannen vil av Faderen bli kalt til å opptre i den Hellige Ånd som Sønnen gjorde. Kvinnen vil til forskjell gi føde til Sønnen. Hun vil ved Faderen bli unnfanget, danne ved den Hellige Ånd, og føde ved Sønnen. Sønnen er formålet med kvinnen.

Sønnen er meningen med livet. Sønnen er frelse og dom, og Herren Jesus Kristus er Ham. Vi er i Den Hellige Ånd når vi opptrer i Sønnens navn. Det vil så vel kvinner som menn gjøre, men i kraft av våre kjønn vil vi være i Den Hellige Ånd forskjellig. Ånden vi er i når vi som av Faderen har Sønnen for øye, det være seg som kvinne eller som mann, er uansett hellig. Gud er hellig, og Gud vil i livet skape seg som ved mannen og danne seg som ved kvinnen. I dette skriftet vil jeg gjøre rede for hvordan det skjer.

Skapelsen

Ved Skapelsesberetningen lærer vi hvordan verden ble til over sju dager ved Herrens ord. Ordet er Sønnen, er Guds mål og mening. Verden ble skapt på sju dager ved at det dag for dag oppsto det som Gud befalte. Ser vi skapingen i sin helhet er det en utvikling Gud lar verden gjennomgå der jorden, som satt opp mot himmelen, skapes til selvstendig å bli. Vi kan oppfatte skapingen rent bokstavelig som en tilblivelse av verden som sådan, av himmelen og jorden ved verdens tilblivelse. Og vi kan sette mennesket i jordens sted og oppfatte en utvikling av mennesket over sju dager. Gjør vi det siste vil vi erkjenne at den skaping som i Skapelsesberetningen beskrives er en alminnelig skaping som gjentas uke for uke året igjennom. Det er, hvis vi holder søndag for å være hviledag, en skaping av oss som starter mandag og som avsluttes lørdag ved at mennesket selvstendig blir. Sønnen, utfallet, blir skapt på søndag.

Skapingen over sju dager er beskrevet i Skapelsesberetningens første del. Denne delen beskriver utviklingen slik mannen, ikke kvinnen, typisk vil oppfatte den. Utviklingen skjer ved at Ånden steg for steg gjøres gjeldende i verden, og som gjenstand for skaping er verden passiv. Det Gud skaper oppstår uten på forhånd å være savnet eller tenkt. Gud er fullstendig uavhengig av verden Gud skaper.

Mandag

Himmel og jord skapte Gud aller først.
Vannet på jorden var svar på dens tørst.
Ellers var jorden avmektig og tom,
motivasjon uten tanke og dom.

Gud sa: Bli lys! Jordens vilje ble tent,
lyset rettferdighet, jorden talent.
Lyset ble dag, ble den frelsen Gud ga.
Mørket ble natt, til å rømme ifra.

Lyset var dåpen. Ved det fikk vi navn.
Lyset er frelsen, er glede og savn.
Gud så sitt verk. Og det var til behag.
Så ble det kveld. Det ble morgen. Og dag.

Tirsdag

Så skapte Gud firmamentet for jorden,
himmelens ego for regn, lyn og torden,
myndigheten som ved vann den befordrer
motivasjonens begeistring beordrer.

Vann skilt fra vann gjorde hjertet av oven
klart, som var skyen agenten i loven.
Kjærligheten ikke lenger forent:
Regnet får jorden som den har fortjent.

Loven er lysets forventning Gud gitt.
Jorden er, lysten ved, lovende blitt.
Gud så sitt verk. Og det var til behag.
Så ble det kveld. Det ble morgen. Og dag.

Onsdag

Så skapte Gud sinn og hjerte på jorden:
Vannet ble samlet og kalt til en orden,
landet ble skapt som det skaptes forstand.
Jorden vil virke ved vann og ved land.

Så skapte Gud de tre vekstene våre:
Gress, urt og frukt hvorved jorden vil dåre.
Påkrevd og nyttig og skjønn gitt å være
jorden tre ulike hensyn vil ære.

Gress, urt og frukttre forstanden til kjenne
gir. Og til røttene vannet vil renne.
Gud så sitt verk. Og det var til behag.
Så ble det kveld. Det ble morgen. Og dag.

Torsdag

Så skapte Gud sol og måne på hvelvet,
stjernene med, og lot avsløre selv’et.
Årstid og dager og år de lar angi.
Samtidig spår de – om hva som er riktig.

Påkrevd og nyttig og skjønn gitt å være
stjerne og måne og sol blott vil ære
jorden rettferdig på ulike vis.
Dagen og natten ved disse befries.

Dagens betydning i natten er gjemt.
Mørket er ikke av Gud være glemt.
Gud så sitt verk. Og det var til behag.
Så ble det kveld. Det ble morgen. Og dag.

Fredag

Så skapte Gud jordens sjel og dens ånd.
Fisker og fugl ved lot Gud knytte bånd
vannet og lyset til, jorden beredt
sjelen og ånden ved til å bli sett.

Gud sa at dyrene skulle bli mange;
vrimle i sjøen og kry under fanget.
Gud dem velsignet: Uskyldige skapt
sjel og ånd slett ikke ment å gå tapt.

Glad, fri som fuglen, vil jorden seg danne.
Og den vil ha det som fisken i vannet.
Gud så sitt verk. Og det var til behag.
Så ble det kveld. Det ble morgen. Og dag.

Lørdag

Så skapte Gud jordens kløkt, dens fornuft.
Vann ved i age, i ånde ved luft:
Kryp, fe, og villdyr ble prøve og dom,
påkrevd og nyttig og skjønn ettersom.

Så skapte Gud i sitt bilde av nåde
mennesket kløktig til grunnen å råde.
Gud sa: Hver levende skapning er deres,
plantenes uttrykk til å konsumeres.

Ånden og kløkten fikk viset til mat.
Mennesket ryddig ble et resultat.
Gud så sitt verk. Og det var til behag.
Så ble det kveld. Det ble morgen. Og dag.

Søndag

Sju dager tok det for verden å bli
til ved Guds Ord, som selvstendig og fri.
Ordet er Sønnen, er meningen gitt.
Sønnen er livet, er formålet blitt.

Gud lot sitt verk denne sjuende dag
fullbyrdet bli. Og det var til behag.
Gud lot den hellige – hviledag være.
Selv ingen byrd denne dag vi vil bære.

La ikke Sønnen av deg bli betalt!
Adam og Eva på denne dag falt.
Gud så sitt verk. Og det var til behag.
Så ble det kveld. Det ble morgen. Og dag.

Tre syn

Der er tre typer vekster på jorden, altså tre måter å uttrykke seg på, nemlig som gress, urter, og frukttrær. Der er tre typer dyr på jorden, altså tre måter å utvise fornuft på, nemlig som kryp, fe, og villdyr. Og der er tre lyskilder på himmelhvelvingen, altså tre oppfatninger, nemlig stjerner, måne, og sol. Generelt er der tre typer syn og ha, nemlig slik at vår vurdering og dom er påkrevd, nyttig, eller skjønn.

Mennesket vil virke ved tro, håp, og kjærlighet. Men mens vi ved tro og håp vil lite på Guds frelse, på at vi gjør det riktige, vil vi ved kjærlighet ta saken i vår egen hånd. Frukttreet produserer ikke i tro på at det er nødvendig eller til gavn, slik som gresset og urten respektivt gjør, men frukttreet presenterer sin frukt som om det opptrer på Guds vegne. Ved frukten vil frukttreet gi føde. Og det vil skape smak.

Der er tre typer syn å ha. Og det individuelle mennesket vil være orientert om ett av dem. Vi kan imidlertid ha all verdens tro, og vi kan ha det sterkeste håp, men det hjelper oss ikke med mindre vi har kjærlighet. Kjærligheten er det største.

Tro og håp og kjærlighet

Påkrevd og nyttig og skjønt er for Gud
mennesket, samfunnet, verden Guds brud.
Ulike klasser å høre til i.
En er den største. La kjærlighet bli.

Tro, håp og kjærlighet antatt er tre:
Mennesket, samfunnet, verden er det.
Ulike hensyn på jorden å ta.
Ett er det største. Guds kjærlighet ha.

Fire milepæler

I løpet av uka er der fire motsetninger Gud gjør som vi i rekkefølge finner ut av. Det at vi finner ut av motsetningene er som milepæler i skapningen.

Først satte Gud jorden og himmelen opp mot hverandre. Vi fant ut av motsetningen ved lyset, også det skapt første dag. Første dag satte Gud også natt og dag opp mot hverandre. Denne motsetningen fant vi først ut av ved de tre lyskildene den fjerde dag. Den tredje dag satte Gud vannet og landet opp mot hverandre. Vi fant ut av motsetningen samme dag ved vekstene som landet ved vannets forsorg gir. Og endelig satte Gud fiskene og fuglene opp mot hverandre den femte dag. Vi fant ut av motsetningen den sjette dag ved dyrene som ble skapt på marken.

Dåp

Med ett blir jorden skapt, blir livet til.
En øyeblikkelig idé er jorden,
Alene seg og ensom i sin vorden,
bevisst på noe i seg, annet inntil.

I samme nå blir himmelen til seg
ved livet i seg jorden som Gud gir den.
Et liv gir jorden, seg ved himmelen.
Forvaltende er himmelen sitt jeg.

Som følelse, som trang til seg å være
i ett med himmelen ved disen nære
er jorden ei i stand til seg å bli.

Og likevel er motsettingen gjort.
Og ingen kan i fra den komme bort.
Så: Bli lys! Bli syn å være i!

Konfirmasjon

En ødemark. En gold og trassig bunn.
Besluttsomhet, men uten tankens giv,
skilt ut i fra det lunefulle liv,
som stand, kalt land, for tankeliv en grunn.

Og motsatt land står hav og sjø og vann
og gjør oss kåte, vekslende, og kjære.
Som følelsene veldige og svære
vil vannet gjøre kjærligheten sann.

Hva er den godt for, denne motsettingen?
Vi vil så gjerne bli foreningen.
Det tørre land, det våte vann, hva så?

Vi kommer ikke unna dette spørsmål
i det vi synes være Herrens formål.
Så Gud! Gi vekst! Gi livet å forstå!

Vielse

Bli lys! Sa Gud. Og lyset ga oss dagen.
Som tydelig kom gresset så til syne.
Som nydelige urteblomstene.
Og frydelig hvert frukttre ble i hagen.

Bli lys! sa Gud. Og lyset ga oss natten.
Da gressets orden glemt, som om den nektes.
Og urtenes verdi får ikke ektes.
Og trærnes frukt får ikke røpe skatten.

I angst og glede derved gitt å leve:
La natt og dag la motsettingen heve!
Gi bud om hva som gjelder, rett og slett.

Og se: Som håp til oss blir solen tent.
Og se: Som tro på oss blir månen tent.
Og se: Et stjernelys gir skjønnet rett.

Død

Som fuglen fri behøver vi å være
litt drømmende, litt overprøvende,
selvstendige, og domsutøvende,
den frihet Herrens som å ære.

Men òg som fisken from i vannet har det
vil vi behages ved litt dannelse,
oppdragelse, og litt forbannelse.
Når gitt av Gud vil omsorgen oss glede.

Samtidig fri og from, samtidig slik
at mennesket er Herren Kristus lik,
får ingen være. Gud! Gi vann og luft!

Så endelig lar Gud oss få erkjenne
mennesket, og før det han og henne.
Gud skaper landdyrene, vår fornuft.

Danningen

I annen del av Skapelsesberetningen fortelles det om hva som skjedde da Adam og Eva falt fra sin uskyld til moralske mennesker å bli. Framstillingen i Skapelsesberetningen er her noe annerledes, ved at det skapte ikke beskrives som blitt til ved Guds ord men som gitt ved en fødsel.

Kvinnen vil oppfatte skaping annerledes enn hva mannen gjør. Hun vil oppfatte det skapte som avstedkommet ved et skjød, som en forventning eller som et ønske av skjødet i den situasjonen skjødet står i. Slik er livet etter kvinnens oppfatning en serie med nyskapninger, alle betinget av livet i perioden forut, ettersom verden vokser fram. Kvinnen vil føde barn i erkjennelse av hva som i verden trengs.

Fallet som beskrevet i Skapelsesberetningens annen del er kjødets erkjennelse av seg å være i tro på og håp til Sønnen som sin frelser.

Fallet

Adam og Eva et formål lot kjenne:
Sønnen gitt kvinnen som hensikten hellig.
Gud lar sin kvinne ved formålet tenne:
Hensikten kvinnen vil dø for er skjellig.

Treet til kunnskap om godt og om ondt
fristende var ved sin frukt, ved sitt bud.
Kunnskapen gitt gjorde slett ikke vondt.
Skjellsettende var forstanden – ved Gud.

Formålet kjent var for Eva å kjenne
blikket til kroppen. Til kjød var hun blitt.
Adam, som tanken på Sønnen lot tenne,
skyldig ble kvinnen å ikke stå fritt.

Slangen forførte – nødvendighet aktet
motivasjon lik tross forbud fra Gud.
Lite de visste at treet forpaktet
Frelseren påtenkt for brudgom og brud.

De Ti Ord

Skapingen i Skapelseberetningens annen del er en danning, en fødsel. Mennesket blir til ved unnfangelse, ved danning, og ved fødsel slik barnet ved tre stadier blir det i mors liv. Danningen er ikke tilfeldig, men den Hellige Ånd kvinnen er gyldig for gjennomgår en utvikling i kraft av Gud, i kraft av seg selv. Mennesket er kvinne for Gud.

Gud presenterer seg som JEG ER, på hebraisk JHVH og på gresk EGO EIMI. Gud er livet. Ved De Ti Ord lærer vi hvordan Gud lar seg danne, og dermed hvordan mennesket, som i den Hellige Ånd ved Gud danner seg, vil utvikle seg.

I rekkefølge angir De Ti Ord en utvikling hvorved det skapte blir til i tre stadier som unnfangelse, danning, og fødsel. Hvert stadium er i seg selv en unnfangelse, danning, og fødsel. Det første ord er JEHOVA, og JEHOVA er en moderne vestlig omskriving av JHVH. Det første av De Ti Ord er altså JEG ER. Så angir De Ti Ord hva Gud, ved Ånden, er.

De Ti Ord er:

JEHOVA [JEG ER]
UNNFANGELSE
DANNING
FØDSEL
TILHØRIGHET
LIV
MYNDIGHET
SAVN
VILJE
BYRD

Jehova - "Jeg Er"

Først skapte Gud for verden Gud
så skapte Gud all verden.
Gud skapte seg for bror og brud
til far og sønn på ferden.

Gud sa: Jeg er! Og verden ble
seg selv som enten – eller.
Men ved De Ti Ord vet vi det
er Herrens Ånd som gjelder.

Unnfangelse

Sin sans og samling i sin vorden
veksten er som kjær.
Og Gud, som sakens ro og orden,
rotfestelse er.

Begynnelsen på herlighet
er Sønnens fantasi.
I Ånden bare kjærlighet
får oppstå, gro og bli.

Dannelse

Som treets stengel ved sin saft
lar kjærligheten råde
vil vi ved Ånden sjel og kraft
formå ved Herrens nåde.

Og grenen, som snart skal gi frukt,
beskåret blir og ren.
For Ånden er sin egen tukt.
Og kjærligheten pen.

Fødsel

Som frukten treet kjennes ved
er Gud bestemmelse,
Gud meningen med skikk og sed,
med fryd og gremmelse.

Sin dom og frelse treet gir
ved frukten som det byr.
God smak og føde Ånden blir
for den som til den tyr.

Tilhørighet

Et hjem vil Ånden høre til
og kjærligheten rød
vil vise seg å være snill
ved dåd å legge død.

Som frukten som blir plukket Gud
til glede blir og gavn,
ved Ånden formulert som bud,
ved føden som får navn.

Liv

Guds Ånd vil gjelde. Frukten ved
er mål og mening skjellig.
Om førstegrøden gir Guds fred
er hele grøden hellig.

Men kjærligheten vil bli knust
som frukten blir i pressen,
og Ånden vise seg robust
som Ordet er i messen.

Myndighet

Som sevjen som er blitt til saft
vil Helligånden råde
og være myndighet og kraft
som kjærlighet og nåde.

Som frukten presset får sin stand
bekreftet Gud i livet
sin myndighet som ordinand
beviser som motivet.

Savn

Som frukten som til saft er blitt
rettferdighet vil ha
vil Ånden som et være gitt
bestemmelse i fra.

Guds dom og frelse energi
for oss som vil i havn.
Til vin vil kjærligheten bli –
vårt ønske og vårt savn.

Vilje

Da kjærligheten mot suksess
vil li ved tro og håp
et tre ga frukt. Og frukten ble
fersk vin ved savnets dåp.

Som vinen som sin rikdom får
ved spritens gyldighet
vil Ånden gjære i sitt kår
og få sin fyldighet.

Byrd

Som treets sevje vin er blitt
vil kjærligheten bli
en byrd ved Sønnen eksplisitt.
Som vin er sevjen fri.

Fra tanke til suksess et bånd
ved far og sønn er knyttet.
Ved Gud er båndet hellig ånd
og Jesus Kristus byttet.